Erfaringer og utforsking av levende dokumenter og levende plattformer i en digital undervisningssammenheng i kunstfag.
På Fakultet for kunstfag har fagfornyelsen vært med på å øke behovet for digital kompetanse. Fagfornyelsen, eller kunnskapsløftet 2020, tydeliggjør viktigheten av digitale ferdigheter i større grad enn tidligere. Derfor lanserte Institutt for visuelle og sceniske fag etter- og videreutdanningsemnet «Digitale verktøy i kunst og håndverk» høsten 2021. Det var stor respons fra søkere, og plassene fylte seg raskt opp med lærere fra grunnskolen, ungdomsskolen, videregående skole og kulturskoler.
Emnet går over ett år, og er i utgangspunktet samlingsbasert med totalt fire fysiske samlinger på campus i Kristiansand. Vi gjennomfører også økter via Zoom hver andre uke. Grunnet smittesituasjonen har det enda ikke blitt mulig å samles fysisk, så ved fakultetet har vi jobbet med flere inngangsmåter til å skape gode og aktive digitale økter.
Samspillet mellom studenter og lærer, og også mellom studentene har i stor grad preget arbeidet vårt. Dette emnet vil være en del av STALU-prosjektet vårt, hvor vi vil utforske studentaktiv læring med fokus på digitale verktøy, metoder og plattformer. Denne utforskingen vil gå gjennom hele året, men vi har allerede gjort oss flere verdifulle observasjoner.
Utforsker «digital nærhet»
Vi har valgt å utforske det vi betegner som «digital nærhet» – med andre ord måter å jobbe på der det digitale rommet som binder oss sammen er med å skape en opplevelse av nærhet, fremfor distanse. Vi ønsker å se på den digitale nærheten som kan oppstå når man skaper visuelt innhold og man ønsker å involvere studenter og lærere på en effektiv, intuitiv og relevant måte.
Motsatsen til digital nærhet blir det vi anser som det tomme rommet – der studenter og lærere enten ikke kommuniserer på en egnet plattform eller det ikke er tilrettelagt for tydelig tilbakemeldinger som både lærere og studenter opplever som verdifulle. I denne sammenheng er det ikke nok å opprette en hjemmeside som sporadisk blir oppdatert og antageligvis vil i liten grad innby til aktivitet. Også bruk av kommersielle sosiale medier, som i utgangspunktet er laget for helt andre formål, vil i liten grad av nærhet som vi prøver å bygge internt i emnet. Visuelle arbeid i en undervisningssammenheng er ferskvare.
Vi jobber derfor med å utforske metodikk relatert til det å skape entusiasme, eierskap og stolthet i formidling av egne arbeider, samt at dette kan skape en større grad av studentaktivitet. Vi vil derfor kultivere disse arenaene som er med å skape nærhet og en sterkere relasjon mellom lærer og student. Dette gjør vi blant annet gjennom verktøy som gjør at distansen oppleves mindre. Når den fysiske distansen er stor, må den digitale distansen oppleves kortere.
For å gjennomføre dette skal vi prøve ut forskjellige verktøy som både har sosiale verdier, men i størst grad, slik vi opplever det, økt studentaktiv læring.
I en innledende bli-kjent-fase i emnet utforsket vi en plattform som er i krysningen mellom interaktivitet og «tradisjonelle» nettkonferanseverktøy som Zoom og Teams. Wonder.me er en web-basert plattform som lar brukerne navigere sin egen avatar (et bilde av seg selv) på et todimensjonalt plan. Man beveger seg selv rundt i et «rom», som kan bestå av et selvvalgt bakgrunnsbilde, og der man også kan definere områder i «rommet» som har sine egne navn. Disse rommene kan være med å styre hva dialogen i den delen av rommet skal handle om.
Eksempelvis kan en del av rommet være for en-til-en samtaler, en annen del kan handle om modernismen, og en tredje del kan være for sosialisering. Wonder.me benytter seg av en kombinasjon av Zooms breakoutrom-funksjon og også muligheten for større dialoger. Det som er spesielt for denne type verktøy er at brukerne kan oppsøke hverandre; hvis man flytter sin avatar bort til en annen persons avatar opprettes en dialog, med video, som kun inkluderer disse to personene. Med andre ord, man kan «besøke» hverandre. Hvis en tredje bruker ønsker, kan han/hun flytte sin avatar bort til de to som allerede er i dialog, og blir da inkludert i denne samtalen. På denne måten muliggjør man en måte å både ha «den gode» en-til-en samtalen, men kan også inkludere andre der det er ønskelig. Den som oppretter rommet vil ha administrator mulighet, og kan både gi kunngjøringer til samtlige deltakere, samt organisere aktiviteter som skal foregå i rommet.
Hovedplattformen for undervisning i emnet går via Zoom, som vi nå alle har blitt vant til å bruke gjennom ett år med varierende grad av online undervisning. Det å ha felles samlinger i Zoom oppleves ofte tungt. Det er en høy terskel for mange å ta ordet, og det å vise seg frem på kamera oppleves også tidvis problematisk. Den gode dialogen mellom mindre grupper studenter, med eller uten lærer, kommer ofte ikke frem her. Derfor har breakout-room funksjonen en viktig rolle. Det å dele klassen inn i mindre grupper skaper en helt annen dynamikk. Det som har vært erfaringen vår i disse mindre breakout-rommene er tydeliggjøring av samtaletemaer ved inngang til rommet.
Selv om vi jobber med i stor grad voksne studenter, var opplevelsen av det å tydeliggjøre både gruppeledere, samtaletema og tidsbegrensning for samtale en katalysator for å skape god dialog. Dette er områder vi håper å utforske i større grad fremover, og se på hvordan vi i størst mulig grad, både gjennom didaktikk og valg av plattformer skaper gode studentaktive læringsarenaer. Nettopp den gode samtalen, i rom som er egnet for det, har fått en renessanse blant annet gjennom det relativt nye sosiale mediet Clubhouse. Det som er viktig for oss å se på her er hvordan vi bygger opp og kultiverer den gode dialogen i den gitte plattformen vi arbeider i.
Gjennom disse oppgavene utforsker vi nå ulike måter å la studentene bli mer aktive i å veilede og gi faglig respons til hverandre, både underveis i prosessen og på samlingene. Noe av det vi ønsker å få svar på er hva som hemmer og hva som stimulerer en slik aktivitet. Plattformen vi bruker er Padlet som gir varierte mulighet for tilbakemelding og visuell presentasjon.
Blogginnlegget er skrevet av universitetslektor Jørund Føreland Pedersen og førstelektor Tor Jarle Wergeland ved institutt for visuelle og sceniske fag ved UiA. Sammen leder de ett av seks delprosjekter i STALU-prosjektet.
Legg igjen en kommentar