I løpet av noen regntunge dager mot slutten av oktober deltok Kristine Sevik, Maria Skotte Wasmuth og Cathrine E. Tømte – alle fra institutt for Informasjonssystemer, på Association for Teacher Education, ATEEs årlige vinterkonferanse i Braga, Portugal.
Alle presenterte egen forskning – og i denne bloggposten beskriver vi nærmere disse arbeidene og noen refleksjoner over konferansen.
Men først en kort presentasjon av ATEE.
ATEE er en interesseorganisasjon for lærerutdanning i Europa og har som mål å fremme dialog og kunnskapsutveksling om lærerutdanning på tvers av landegrenser. Ved UiA er Fakultet for samfunnsvitenskap medlem.
I tillegg til å avholde tre årlige konferanser utgir også ATEE det vitenskapelige tidsskriftet European Journal for Teacher Education. ATEE omfatter både institusjonsmedlemsskap og individuelle medlemskap.
Årets vinterkonferanse hadde temaet «Teacher Professional Development in Times of Global and Glocal Transformations: International Perspectives and Challenges».
Research Centre on Child Studies ved University of Minho, Braga, Portugal var vertsinstitusjon, og rundt 200 forskere fra hele verden deltok. Selv om overvekten var fra Europa, kunne vi også høre om forskning knyttet til profesjonsutvikling av lærerstudenter, lærere og lærerutdannere fra Brasil og Kazakhstan, for å nevne noe.
Hva bidro vi med?
Alle tre presenterte pågående arbeid i parallelle seksjoner.
Først ut var Maria som gjorde rede for sitt arbeid med utvikling av vurderingskriterier av multimodale arbeidskrav:
I en verden der AI i økende grad utfordrer karaktersetting av eksamener og vurderingspraksis, kan nemlig multimodale oppgaver ha en funksjon ved at de gir mer personlige og aktive tilnærminger for studentene.
Slike multimodale arbeidskrav kan omfatte ulike format og media, som plakater, podcaster, videoopptak, og en blanding av modaliteter, for eksempel bilder og grafiske elementer, videoer, lydklipp og skrevet tekst. Studentene kan arbeide med denne typen oppgaver individuelt, eller i mindre grupper.
På grunn av denne kompleksiteten medfører multimodale oppdrag noen nye utfordringer. Hvilke typer kriterier trengs for eksempel? I tillegg til å vurdere kunnskap om faglig innhold, bør vel lærere også inkludere elevenes digitale kompetanse, deres kreativitet, kommunikasjon eller samarbeidsevner?
Dette er dilemmaer som lærere må takle når de skal utforme nye og innovative multimodale oppgaver.
Arbeidet er basert på en litteraturgjennomgang om multimodale oppgaver, og kvalitative analyser av to kohorter av førskolelærere og etterutdanningslæreres svar fra ulike typer multimodale oppgaver. Målet er at bidrag fra studien bringer fram ny innsikt i hvordan man kan utforme og vurdere multimodale oppgaver i skolen og i lærerutdanningen.
Etter en lunsjpause, med spesialiteter fra det portugisiske kjøkkenet, var det Kristines tur. Hun la fram arbeide med en pågående kunnskapsoppsummering om programmering i Kunst og håndverksfaget:
De siste årene har det vært et økende søkelys på undervisning i programmering og algoritmisk tenkning (CT) som en del av obligatorisk opplæring. Mange land har gjort endringer i sin nasjonale læreplan for å integrere disse konseptene i skolefagene.
CT og programmering er for det meste knyttet til de såkalte STEM-fagene, men flere land inkluderer også CT og programmering i praktiske og estetiske fag (for eksempel norskfaget Kunst og håndverk og finsk Slöjd). Beslutningen om å gjøre programmering og CT til en del av undervisningen i disse fagene stiller nye krav til lærernes profesjonelle digitale kompetanse (PDC), og disse metodene har ikke tradisjonelt vært en del av lærerutdanningen.
Programmering og CT kommer fra informatikkdomenet, mens kunst og håndverk har sine egne tradisjoner, metoder og fagkultur. Det er publisert mange studier om CT og programmering i obligatorisk opplæring, samt en rekke litteraturgjennomganger, men de fleste av disse gjelder undervisning i STEM-fag, ikke fag som kunst og håndverk.
Arbeidet med den pågående artikkelen er en fortolkende litteraturgjennomgang av studier om integrering av programmering og CT i undervisning i praktiske og estetiske fag som kunst og håndverk. Litteraturgjennomgangen forventes å gi verdifulle bidrag til å informere forskningsmiljøet om undervisning i praktiske og estetiske fag
Til slutt presenterte Cathrines, sammen med Kristin Børte, om bruk av et digitalt planleggingsverktøy, ILUKS-planleggere:
Målet var å undersøke hvordan digital teknologi kan støtte lærernes faglige utvikling i profesjonelle læringsfellesskap (PLS).
I de nasjonale læreplanene ligger det føringer for at PLS som støtte til skoleutvikling. Lærere forventes å holde seg faglig oppdatert, arbeide utforskende og ikke minst ta ansvar for egen kompetanseutvikling.
Med dette som utgangspunkt utforsket vi hvordan digitale teknologier kan støtte lærernes faglige utvikling i PLSer og styrke deres profesjonelle digitale kompetanse.
Et nytt digitalt læringsdesignverktøy, ILUKS-planleggeren, lar lærere planlegge undervisningen på en fleksibel og dynamisk måte, ved å konstruere kunnskap, dele design og få tilbakemelding på planlagt og/eller gjennomført undervisning.
Planleggeren er en prototype og går for tiden gjennom flere forsøk. Vinteren 2023 testet 15 etterutdanningslærere ved UiA ILUKS-planleggeren. Forsøket var utformet som en obligatorisk oppgave innenfor utdanningsprogrammet og studentenes svar på oppgaven fungerer som data i studien.
Foreløpige funn tyder på at de fleste lærere rapporterte bruk av ILUKS-planleggeren som et administrativt verktøy, som et digitalt bibliotek for læringsdesign, og for å gi tilbakemeldinger og veilede lærerstudenter.
Færre reflekterte over det interaktive potensialet og hvordan ressursen kunne støtte justering av undervisning. Bidrag fra vår studie vil inkludere ny innsikt i læreres egen oppfatning av hvordan digital teknologi kan støtte deres faglige utvikling.
Hva vi fikk med oss?
Det er alltid meningsfullt å delta på konferanser med internasjonalt tilsnitt. Ikke bare stilles eget arbeid opp mot hva som rører seg av lignende arbeider rundt om i verden, vel så viktig er det å komme ut av den lokale akademiske ‘bobla’ og få innblikk i nye metoder, teorier og kontekster.
Den sosiale dimensjonen er dessuten uvurderlig – vi har blitt kjent med nye mulige fremtidige samarbeidspartnere og hatt gledelig gjensyn med bekjentskap fra tidligere.
Ikke minst har vi blitt bedre kjent med hverandre gjennom flere dager med felles måltider og deling av drosjer og andre fremkomstmidler.
Og selv om det er dyrt og tidkrevende å reise, og mye kan gjøres ordnes via nettmøter og nettseminarer, er det å delta på konferanser i ny og ne ubetalelig og helt sentralt for egen profesjonsutvikling – som enkeltindivid og som profesjonsfellesskap.
Legg igjen en kommentar