I begynnelsen av juni arrangerte Italia for andre gang en stor internasjonal konferanse om utdanningsforskning med temaet Reinventing education. Over fire dager diskuterte forskere fra fjern og nær hva, og hvordan fremtidens utdanning skal og kan være, og ikke minst hva vi har lært av pandemien.
Ironisk nok foregikk den andre Scuola Democratica-konferansen på nett. Nesten rart å tenkte på at for bare få år siden, i 2019, var forskerne samlet på vakre Sardinia. Men slik gikk det altså til at jeg modererte en sesjon på denne høyt profilerte konferansen fra et støvete hjemmekontor i Norge, sammen med min kollega, som trolig holdt til på et mer sobert hjemmekontor i Sør-Italia.
I vår sesjon, som foregikk i to økter, hadde vi med oss forskere lokalisert på ditto hjemmekontorer fra hele ni ulike europeiske land. Her er skjermdump av en typisk samhandlingssituasjon i akademia anno 2021, her materialisert som snapshot fra nevnte sesjon.
Dette blogginnlegget handler likevel ikke så mye om hvordan vi har samarbeidet gjennom skjermer som forskere og undervisere i akademia det siste året, i dette blogginnlegget ønsker jeg derimot å løfte frem:
hva vi så lang har lært om det å undervise på nett innenfor lærerutdanningen (og i grunnopplæringen), og eventuelt hva som kan være veien videre.
For innenfor den internasjonale utdanningsforskningen har det nå vokst frem et begrep som ennå ikke har fått en god norsk oversettelse, nemlig ‘emergency remote teaching’. Begrepet har så langt blitt mer utforsket innenfor høyere utdanning enn i lærerutdanning og grunnopplæring.
I vår sesjon på nevnte konferanse tok vi tak i begrepet fordi det også omfatter læreres og lærerutdanneres profesjonsfaglige digitale kompetanse. Men hva er egentlig ‘emergency remote teaching’, og hva betyr det for lærerutdanningen og grunnopplæringen? For å svare på det, må vi først se litt bakover.
Da pandemien brøt ut, stengte de fleste læresteder sine lokaler. Slik ble både elever, lærere og studenter overlatt til hjemmeundervisning. Det er ingen tvil om at få hadde erfaring med slik undervisning. Undervisningen som ble utviklet under disse forholdene bar preg av skolenes digitale infrastruktur, lærernes tidligere erfaring med pedagogisk bruk av digitale ressurser og ikke minst elevenes- og lærernes ulike teknologiske kompetanse.
Erfaringene hadde slik dels utspring fra pedagogiske digitale praksiser i fysiske klasserom, tilpasset nett- og distansebasert undervisning. ‘Emergency remote teaching’ handler slik om å undervise elever og fremme læring i en kontekst der elever og lærere er fysisk adskilt og hvor den digitale kompetansen kan variere mellom både elever og lærere (Barbour et al, 2020).
For de fleste lærere og elever foregikk denne praksisen hjemmefra og over nett. Figuren her illustrerer hvordan ‘emergency remote teaching’ henter elementer fra både klasseromsundervisning og nettbasert undervisning:
Hva har vi lært om det å undervise på nett?
En gjennomgang av studier av pandemien i grunnopplæringen i Italia og Norge lærte oss noe interessant. Her fant vi for eksempel at den digitale infrastrukturen fungerte relativt godt i Norge, og noe mindre godt i Italia. I begge land hevder de fleste lærere å fortsette med de digitale praksisene som ble utviklet under pandemien, selv når skolene igjen åpner for tradisjonell undervisning.
Et annet sentralt funn er at de fleste lærere rapporterer å ha forbedret sin digitale kompetanse under pandemien. Imidlertid vet vi fortsatt ikke så mye om hva det betyr; om de mener at de har blitt mer teknisk kompetente, eller om de har endret sin pedagogiske praksis og integrert digitale ressurser i den.
Mens noen lærere kanskje har klart å bruke teknologi i undervisningen for første gang, og under hjemmeundervisningen også klarte å nå ut til elever fra de digitale plattformene, kan andre ha eksperimentert med nye og innovative pedagogiske tilnærminger i nettbaserte sammenhenger.
Spekteret av digitale kompetanser kan således ha utviklet seg for de fleste lærere, men på hvilke måter og i hvilken grad forblir fortsatt ukjent, forskningen gir så langt ikke svar på det. og det er vel her vi lander begrepet ‘emergency remote teaching’.
Neste steg må være å finne ut hvordan gå videre fra ‘emergency remote teaching’ til å bedrive gode pedagogiske opplegg over nett?
Veien videre?
Å lære opp studenter til å drive god, nettbasert undervisning har verken lærerutdanningen eller skoleeiere så langt sett et behov for. Pandemi-året har imidlertid vist oss mulighetene som ligger i å kunne nå ut til elever og lærerstudenter over nett med god og studentaktiv undervisning.
Det er derfor maktpåliggende å ruste våre fremtidige lærere med slike ferdigheter gjennom lærerutdanningen. Selv om vi nå kan begynne å håpe på et normalt liv igjen med gjenåpning av skoler og campuser, er det viktig å kunne nå ut til elever og studenter som av ulike grunner ikke kan delta i slik undervisning.
For å få til god undervisning innenfor slike rammer trengs det kompetanse, og nettopp slik kompetanse er det Susanne og jeg lærer bort gjennom våre emner.
Gled deg til neste blogginnlegg fra Susanne – for det skal handle mer om nettopp klasserommet på nett!
Legg igjen en kommentar